Eggdonorenes motivasjon

Anne, 29 år

Yrke: Musikklærer

Første gang jeg hørte om muligheten for eggdonasjon, var jeg i en fase av livet hvor MANGE av vennene mine strevde med å bli gravide. Bestevenninnen min klarte ikke å bli gravid. Jeg ble helt lamslått. Jeg forventet ikke å bli direkte berørt av et problem som det. Jeg følte med vennene mine, som om det var jeg selv som var rammet. Det var da jeg begynte å tenke på donasjon. Jeg grublet ikke så lenge på det, for jeg forsto straks at jeg kunne hjelpe – og det er jo en helt vanlig reaksjon. Jeg har rikelig av noe som jeg kan dele med andre. Jeg tenkte ikke «jeg er nødt til å gjøre det», men heller «det er meningen at jeg skal gjøre det». En dag kan det hende at jeg trenger noe, og da er det kanskje noen som vil dele det med meg.

Marina, 29 år

Yrke: markedsanalytiker

Mens jeg gikk på universitetet, var jeg blodgiver. Så ble jeg også donor, for jeg forsto at det var viktig. Da jeg oppdaget at man kan donere eggceller, lette jeg frem mer informasjon om temaet. Det fikk meg til å innse at det er enda viktigere enn å gi blod. Du gjør mer enn å redde en persons liv, du bidrar til å skape et nytt liv. Nytt liv, nytt menneske – det er en gave!!! Derfor gir jeg andre muligheten til å skape et nytt liv.

Det er vanskelig å beskrive følelsene mine. Jeg har fått egne barn og kan ikke forestille meg et liv uten dem. Jeg forstår ikke folk som ikke ønsker å få barn.

Nå er livet mitt farget av et bredt spekter av erfaringer – barnelatter, å leke sisten i hagen, spruting i svømmebassenget, kveldsstunder med eventyr, tusenvis av «Hvorfor?», gråt når det ikke er lov å spise sjokolade, og andre uforglemmelige øyeblikk.

Jeg vil at du også skal få et fargerikt liv. Jeg vil at du skal få gleden av slike øyeblikk med barna dine, for det er det viktigste her i verden!

Ikke gi opp, og tenk positivt. Tro på deg selv og på miraklet som venter, for da vil det bli virkelig.

Miraklet vil hvile i armene dine, se på deg og smile. Og da vil du virkelig oppleve lykken!

Karina, 24 år

Yrke: mor og husmor

Første gang jeg kom til klinikken, forsto jeg ikke hva det innebar å være donor. Jeg trodde at det bare var et lite inngrep mot betaling. Det stemte ikke… Jeg hadde hatt en samtale med legene og hadde fått godkjent alle de medisinske prøvene. Jeg skulle videre til siste fase – egguttak. Endelig kom dagen, og alt gikk fint. Etter uttaket skulle jeg få veiledning av legen min. Da opplevde jeg et veldig spesielt øyeblikk. Jeg satt på venterommet og fikk øye på et par som ventet på legetimen sin. Kvinnen var veldig pen, og jeg ble sittende og se på henne. Blikkene våre møttes én gang, og jeg så noe som varmet hjertet mitt. Det var håp i øynene hennes. Et håp om å bli mor og få oppleve den største lykken her i verden – et barn å elske. Det fikk meg til å tenke på datteren min, hvor høyt jeg elsker henne og gleden over å være mor. Der og da skjønte jeg at jeg kan gi gleden over å være forelder videre til noen som drømmer om det. For meg er det å være donor en mulighet til å gi andre lykken i gave. Jeg gir gleden over å være mor og høre barnelatter til noen som virkelig ønsker seg det. Jeg er veldig glad for at jeg kan hjelpe noen, slik at de kan føle det samme som meg når jeg gir min elskede datter en god klem! Og det er veldig hyggelig å vite at noen har funnet lykken takket være min hjelp.

*For å beskytte identiteten til eggdonorene våre er navnet til alle brevskriverne endret.

Maria, 29 år

"Hvorfor er det en ære å være donor?"

Tidligere forsto jeg ikke omfanget av fertilitetsproblemer. Jeg hadde selvsagt vært hos gynekologen og fått høre om problemer knyttet til graviditet, men ante ikke hvor mange kvinner som ikke kan få barn. Jeg er selv mor, og jeg vet godt at barna er det mest verdifulle man har i livet. Uansett hvilket yrke man har, og hvilke mål man har satt seg, vil man før eller senere føle behov for å knytte til seg en liten pode.

Det ville vært flott om alle kvinner fikk muligheten til å unnfange, bære frem og føde sitt eget barn. Og det er strålende at moderne legevitenskap kan hjelpe mange familier med å få barn. Jeg har venner som har strevd med å bli gravide. Noen av dem har aldri blitt foreldre. Så jeg vet godt hvordan det føles.

Å være eggdonor er en stor ære og et viktig oppdrag. For meg personlig er det en god mulighet til å ivareta egen helse, for jeg må gjennom regelmessige tester og ultralydundersøkelser. Den medisinske risikoen bekymrer meg litt, men sluttresultatet er at noen blir lykkelige, og det gjør det hele verdt det.

Jeg har vært gjennom ett uttak. Først var jeg litt redd og nølende, men en venn beroliget meg. Hun har også nylig blitt eggdonor og har bare hatt positive erfaringer. Jeg bestemte meg for å gjøre det. Alt gikk bra: Teamet var veldig hyggelig og tålmodig. De var vennlige og hadde fullt fokus på meg. Jeg følte meg trygt ivaretatt gjennom hele forløpet, både av resepsjonistene og helsepersonalet. Legene er oppmerksomme og viser stor omtanke, så jeg stolte fullt og helt på dem. Ingenting kan bli bedre, alt er helt topp.

For å oppsummere: Det er mulig og nødvendig å bli eggdonor. Det finnes ingen større lykke enn å ha sin egen baby i armene. Jeg er glad for at jeg kan være en del av dette, jeg kan hjelpe noen. Ikke vær redd for å hjelpe andre.

 

Anne, 28 år

"Jeg så tilfeldigvis en annonse for eggdonasjon i et tidsskrift, og det fikk meg til å tenke meg om. Jeg innså plutselig at jeg virkelig kan hjelpe et par med å bli en komplett familie. De kan få et lenge etterlengtet barn!"

Vår moderne tid er full av støy, og ting endrer seg raskt. Folk haster av gårde og legger ikke merke til de enkle ting i livet. De jobber og tjener penger, og sånn håper de å finne lykken. Jeg er mor til to barn, de skjønneste barna i verden! Du sier kanskje: «Alle barn er skjønne!» Og det har du helt rett i! Det er grunnen til at jeg ble eggdonor. Jeg ønsker at en kvinne som ikke kan bli gravid på naturlig måte, kan få bære frem og føde sin egen unike baby. Det blir garantert det skjønneste barnet i verden!

Jeg hadde aldri tenkt på folk som strever med å bli gravide. Jeg var så heldig at jeg kunne få barn når jeg ville. Jeg så tilfeldigvis en annonse for eggdonasjon i et tidsskrift, og det fikk meg til å tenke meg om. Jeg innså plutselig at jeg virkelig kan hjelpe et par med å bli en komplett familie. De kan få et lenge etterlengtet barn!

Jeg var ikke i tvil om at jeg ønsket å bli donor, og familien støttet valget mitt. De hjalp meg gjennom alle faser av opplegget, både under forberedelsene og etter egguttaket.

Takket være eggdonasjon har jeg begynt å sette større pris på det å være mor. Familien og barna mine står meg enda nærmere. Til og med selvbildet mitt har blitt bedre. Jeg er veldig glad for alt dette.

Som eggdonor har jeg gitt flere familier muligheten til å oppleve ekte lykke – deres eget lille under har blitt født. Takket være moderne teknologi og legevitenskap kan drømmen bli virkelig.

Daria, 25 år

"Så fortalte hun at hun ville gitt hva som helst her i verden, om bare Gud ga henne et barn. Jeg tenkte øyeblikkelig at jeg kunne hjelpe kvinner som henne, og selv om jeg var redd, bestemte jeg meg for å gjøre det!"

En gang jeg surfet på nettet, fant jeg tilfeldigvis en annonse etter eggdonorer på AVA-PETERs nettside.

Jeg leste om eggdonasjon på nettsiden. Jeg fylte ut et spørreskjema, og kort tid etter ble jeg kalt inn til den første konsultasjonen. Jeg fortalte foreldrene mine om det hele. Moren min var imot det og prøvde å overtale meg til å la være. Hun var bekymret for helsen min og redd for komplikasjoner. I starten fikk det meg til å nøle, og jeg slo nesten fra meg hele tanken. Men så gikk jeg en tur i parken med barnet mitt, for der er det en lekeplass som vi er på hver dag. Jeg liker å prate med de andre mødrene, for jeg vil gjerne utveksle erfaringer om det å være mor. Den dagen møtte jeg en kvinne som gikk tur med to barn. Hun var barnepiken deres. Hun fortalte at hun ikke kunne få egne barn, men likte å se på alle barna på lekeplassen. Hun passet de to guttene mens foreldrene var på jobb, og hun overøste dem med kjærlighet. Så fortalte hun at hun ville gitt hva som helst her i verden, om bare Gud ga henne et barn. Jeg tenkte øyeblikkelig at jeg kunne hjelpe kvinner som henne, og selv om jeg var redd, bestemte jeg meg for å gjøre det! Jeg dro virkelig til klinikken og gjorde det! Og etterpå følte jeg meg helt topp. Jeg gjorde det! Jeg ga noen muligheten til å få sitt eget barn.

Første gang gikk kjempebra, det var ingen komplikasjoner. Jeg følte at kropp og sjel var klare til å gjøre det igjen – å hjelpe noen til å finne lykken.

Ekaterina, 23 år

"Å få oppleve miraklet som en kvinne går gjennom under graviditet, fødsel og amming av barnet."

Jeg kom til klinikken AVA-PETER for ett år siden. I utgangspunktet var det betalingen som motiverte meg. Jeg hadde tenkt å bruke pengene på en badeferie med døtrene mine. Jeg har jo barn selv, så jeg har alltid hatt stor sympati for kvinner som ønsker seg barn, men som ikke kan få det. Hvorfor skulle jeg ikke hjelpe dem? Jeg synes at enhver kvinne som ønsker å bli mor, bør få muligheten. Å få oppleve miraklet som en kvinne går gjennom under graviditet, fødsel og amming av barnet. Enhver kvinne bør få lov til å ta seg av babyen sin, kjenne den første bevegelsen, høre det første hjerteslaget og se ultralydbilde av det skjønne barnet sitt! Det er det mest fantastiske som finnes her i verden!

Svetlana, 24 år

"I familien min, og i mine venners familie, er det ingen fertilitetsproblemer."

Jeg ble raskt gravid, og alt gikk bra under graviditeten, så jeg tenkte ikke på at det kan være et stort problem for noen. Men så møtte jeg en ung kvinne som hadde hatt flere IVF-forsøk uten å lykkes. Hun fortalte meg om problemet sitt og bekymringene hun hadde. Da forsto jeg at min hjelp kan være veldig viktig, og høyst nødvendig, for noen.

Jeg håper at du får en enkel graviditet, og at du får en sunn og frisk baby!

Irina, 22 år

"Jeg visste det med en gang jeg kom inn på klinikken: Jeg kan hjelpe folk med fertilitetsproblemer med å bli foreldre."

Jeg ville bare gjøre en god gjerning. Nå som jeg har vært med på dette opplegget, har jeg fått et økonomisk tilskudd til familien min. Samtidig har jeg gitt et stort bidrag til noens liv.

Nadejda, 24 år

"Jeg vil takke helsepersonalet, særlig legen min, for at de var så varme og forståelsesfulle."

Jeg ser på eggdonasjon som en vellykket behandlingsmetode nå for tiden.

Den har gitt liv til mange tusen barn, og folk som var dømt til å forbli barnløse, har blitt lykkelige som foreldre.

Jeg hjelper en kvinne med å virkeliggjøre drømmen sin, og jeg får en økonomisk kompensasjon for det. Sykepleierne er vennlige, og legene er omsorgsfulle. De er alltid opptatt av hvordan jeg har det. Alt har gått veldig fint. Jeg ble godt fulgt opp under behandlingen, og personalet var veldig høflig og tålmodig. Jeg følte alltid at jeg var i trygge hender, både når jeg snakket med kontorpersonalet og med leger eller sykepleiere. Jeg vil takke helsepersonalet, særlig legen min, for at de var så varme og forståelsesfulle.

Det er enda en fordel – på klinikken får du en full legesjekk helt gratis.

Det er jo en privatsak, men for meg har betalingen jeg har fått, bidratt til å løse mange problemer.

Larisa, 25 år

"Jeg er helt sikker på at når folk gjennomgår så komplisert behandling, vil barnet være ønsket, og de kommer til å bli gode foreldre."

Jeg har hørt at det har vært store fremskritt innen teknologien som brukes i fertilitetsbehandling. Men jeg har egentlig aldri tenkt på hvordan det gjøres rent praktisk.

Jeg fikk høre om tilbudet om å donere eggceller av en venninne. Det viser seg at jeg tilfredsstiller de grunnleggende kravene. Jeg er under 30 og har fått barn, men det aller viktigste er at jeg aldri har hatt grunn til å klage på helsa.

Jeg ringte klinikken og fikk tilbud om en samtale. Der ble det forklart i detalj hvordan egguttaket foregår, og jeg fikk den imponerende listen over prøver som må godkjennes før behandlingen kan starte. Jeg tenkte nøye gjennom saken, og på nytt ble konklusjonen at jeg er helt frisk og egner meg som donor.

Jeg har høyere terskel for fysisk smerte enn for uhøflighet, men på klinikken har jeg ikke opplevd noen av delene. Alle ansatte var høflige og vennlige mot meg, og behandlingen var helt smertefri. Jeg tror at det er takket være en kombinasjon av moderne teknologi og høyt kvalifiserte leger. Uansett, jeg var aldri redd for å legge helsen min i deres hender.

Hva med de etiske sidene ved dette? Jeg hjelper til med å skape et nytt liv. Hva kan være galt ved det? Jeg vet at det blir mitt barn rent genetisk, men jeg vil aldri få treffe det eller få vite hvordan det går med det. Men jeg er helt sikker på at når folk gjennomgår så komplisert behandling, vil barnet være ønsket, og de kommer til å bli gode foreldre. Jeg innser likevel alvoret knyttet til en donasjon og hvilket personlig ansvar jeg har.

Margarita, 25 år

"Jeg håper alle fremtidige foreldre vil elske hverandre, støtte hverandre og aldri gi opp! Ikke se for dere begrensninger, men ha tro på at dere vil lykkes."

Når du hører om og ser noe som er aktuelt for tiden, tenker du ikke alltid på hvor stort omfang det har.

Statistikk fra Russland viser at hvert sjette par ikke kan få barn. Heldigvis har ikke familien min vært rammet av det. Mannen min og jeg har en herlig sønn. Jeg kan ikke tenke meg hvordan livet ville vært uten barn. Livet blir videreført av barna våre. Det er urettferdig at noen par ikke kan få barn.

Jeg ble mor da jeg var 19 år. Jeg og mannen min var studenter, og det var mange som sa at vi ødela karrieremulighetene våre og så videre. Det var vanskelig for oss å kombinere omsorgen for barnet med studier og ustabile inntekter (en ung familie trenger alltid penger til livets nødvendigheter). Unge ektefeller må lære seg å støtte hverandre gjennom vanskelige tider. Vi vokste som foreldre og ektefeller i takt med at sønnen vår vokste opp. Det var skremmende å ha eksamen mens vi hadde en baby på to måneder. En av foreleserne mine sa at han ikke ville la meg gå opp til eksamen, for jeg kunne umulig få forberedt meg godt nok. Han foreslo at jeg skulle ta permisjon. Jeg klarte å bestå både hans eksamen og alle de andre. Under avgangsseremonien var det noen av foreleserne som ble overrasket over sønnen min på tre år som satt ved siden av meg. De hadde ikke hatt noen anelse om at jeg hadde en sønn.

Tiden går, og mange ting faller på plass etter hvert. Svake mennesker kan knekke om byrden blir for stor, men de sterke blir bare sterkere.

"Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere."

(F. Nietzsche)

Da vi var ferdige på universitetet, fikk vi lån til en leilighet. Drømmen vår om egen bolig ble virkelig. Vi er veldig glad for at vi har kommet oss gjennom så mange vanskeligheter uten å miste evnen til å glede oss over hver dag vi har sammen. Vi har stiftet familie og har vårt eget hyggelige hjem. Og selv om vi har oppnådd mye, gir vi oss ikke med dette.

Jeg håper alle fremtidige foreldre vil elske hverandre, støtte hverandre og aldri gi opp! Ikke se for dere begrensninger, men ha tro på at dere vil lykkes. Når du har tro på at du vil overkomme problemene, har du 99 % av løsningen.

Alle har sin egen oppfatning om kunstig befruktning og eggdonorer. Noen fordømmer det, mens noen ikke har andre muligheter til å bli foreldre. Det er virkelig sånn at alle har rett til å bli foreldre, særlig når det fremtidige barnet er så høyt ønsket.

Kirken godtar ikke IVF, men anser at «Gud gir hver enkelt som fortjent». Men Kirkens egne folk gjennomgår kompliserte inngrep ved sykdom. De er selvsagt bare mennesker, og i siste instans er det alltid opp til Gud. Ellers ville ikke kunstig befruktning eksistert. Moderne fremskritt stanser ikke opp, så hvorfor er det ulovlig å gi folk som trenger det, muligheten til å bli foreldre? Hvorfor er det bare et adoptert barn som kan få velsignelse?

Jeg er eggdonor. Jeg er veldig stolt av det. For jeg er mor, og jeg ønsker at andre også skal få bli foreldre. Alle har rett til å bli foreldre, og det er urettferdig at noen må klare seg uten barn. Det er en sann glede for meg å gi noen mulighet til å få det de håper på, sitt eget barn.

Å, hva ville verden vært for oss

om det ikke fantes barn?

Tomheten ligger bak oss,

og foran oss bare dødens skygge.

Hvilken betydning har løv uten trær?

Både lys og luft trenger gjennom dem,

kondenseres i søt, mild sevje,

går over i stammen og kondenseres.

Som løv i skogen

er barna i vår verden; med deres øyne

ser vi en skjønnhet

som det himmelske har gitt oss.

(Alexandra Feodorovna Romanova,

hustruen til Nicolai 1)

Victoria, 24 år

"Jeg tenkte at det beste valget var å hjelpe en god kvinne å bli mor, som takk for miraklet som gjorde at jeg var mor."

Hallo! Jeg ble eggdonor da jeg var 23 år, men jeg måtte være veldig tålmodig før det skjedde. Jeg kom til AVA-PETER for omtrent to år siden.

Da datteren min Victoria var tre år gammel, ble hun plutselig veldig syk og fikk hjerteforstyrrelser. Legene oppdaget ikke at hun hadde blindtarmbetennelse, for hun var så liten, og det utviklet seg til bukhinnebetennelse. Barnet mitt ble reddet i siste liten, men kom ikke til bevissthet etter operasjonen. Hovedårsaken var lungebetennelse. Jeg satt hos henne på intensiven i syv dager mens jeg ba til Gud. Jeg ville ofret mitt eget liv. Så begynte hun å puste på egen hånd, kom til bevissthet, kjente meg igjen og begynte så vidt å snakke. Jeg ble like lykkelig som da hun ble født. Jeg bestemte meg for å gjøre noe som takk for mitt barns liv. Jeg overveide mulighetene de neste tre ukene, mens vi fortsatt var på intensiven. Jeg tenkte at det beste valget var å hjelpe en god kvinne å bli mor, som takk for miraklet som gjorde at jeg var mor.

Jeg fant en klinikk på nettet og fikk time hos legen. For å være helt ærlig så var jeg veldig bekymret. Jeg kunne bli avvist, eller kanskje jeg ikke kom meg gjennom behandlingen. Heldigvis hadde jeg ingen grunn til å være urolig. Jeg var så heldig at jeg fikk dr. Olga Zaytseff som legen min. Hun er virkelig inspirerende. Hun er en oppmerksom og lydhør lege, en forståelsesfull og vennlig kvinne. Hun beroliget meg og sa at jeg var en god kandidat til å bli donor. Dr. Olga Zaytseff fortalte meg alt om donasjon og forberedte meg på den kompliserte prosessen. Jeg startet ventetiden i desember 2008.

Tiden gikk, og datteren min ble helt frisk. Alt det grusomme som skjedde da hun var syk, ble gradvis glemt. Jeg fant den rette og giftet meg. Men jeg glemte ikke løftet mitt og ventet tålmodig. Grunnen til at det tok så lang tid var antagelig at jeg har rødt hår og brune øyne. Dr. Olga Zaytseff forklarte at det er en sjelden kombinasjon.

Endelig, i 2010, kom telefonen jeg ventet på. Dr. Olga Zaytseff ringte og sa at det var en mottager som virkelig trengte meg. Mannen min ble veldig bekymret for meg, men respekterte at jeg ønsket å gjøre det. På det tidspunktet var menstruasjonssyklusen min regelmessig, og den ble bare justert med et par dager. Helsen min var god nok. Forberedelsene til egguttaket tok en ukes tid, og i den perioden fikk jeg sprøyter. Dagen jeg hadde time, møtte jeg opp på tom mage. Jeg var veldig nervøs. Stemningen under besøket var vennlig og rolig. Da dr. Olga Zaytseff kom til behandlingsrommet, fant jeg roen og sovnet. Jeg ble vekket etter kort tid. Inngrepet var utført. Sykepleieren ga meg styrkende intravenøs væske og sukkertøy. Etter en stund kom mannen min, og jeg kunne dra hjem. Neste dag kom jeg tilbake til AVA-PETER og fikk intravenøs væske for annen gang.

Dessverre viste det seg at kroppen min var mer ømfintlig enn vi trodde. Jeg fikk vondt i magen og ble bekymret. Neste dag ba jeg dr. Olga Zaytseff om å undersøke meg. Hun satte meg på intravenøs væske og forklarte at medisinene jeg fikk før inngrepet, hadde gjort eggstokkene mine større. Eggstokkene presset på de omkringliggende organene, og derfor fikk jeg vondt i magen. Jeg syntes ikke det var så ille, tatt i betraktning den gode gjerningen jeg hadde gjort. Jeg fikk intravenøs væske i et par dager, og så gikk det hele over. Etter dette endret menstruasjonssyklusen min seg flere ganger, og jeg fikk vondt i magen igjen i en kort periode. Alt var helt bra igjen etter et par måneder. Jeg har fått betalt for donasjonen. Vi hadde ikke knapt med penger, så vi brukte det hele på gaver og aktiviteter for datteren min.

Nå er alt bra, og jeg er veldig takknemlig for at dr. Olga Zaytseff og teamet hennes var så profesjonelle og ga meg uvurderlig støtte! Tross alt som skjedde, angrer jeg ikke på at jeg valgte den klinikken, eller at jeg ble eggdonor.

Ville jeg vært eggdonor en gang til? Kanskje etter at jeg har fått mitt andre barn…

Anastasia, 27 år

Første gang jeg besøkte klinikken, var jeg absolutt nervøs. Antagelig fordi det var en sjanse for at det kunne oppstå komplikasjoner. Og man er mest redd for ting man ikke har vært med på før. Når du skjønner at du er omgitt av proffer (fra sykepleiere til leger), føler du deg mye bedre. Hva motiverer meg til å stille opp som donor? Første gang var det mest for min egen del, ikke for å hjelpe andre. Ønsket om å hjelpe andre kommer uten at du merker det. For du gjør ikke dette for at noen skal synes at du er snill, eller bare for å kunne skryte av det til andre. Jeg gjør det fordi det gir meg glede. Sønnen min har motivert meg til å jobbe for å nå mine personlige mål og til å lykkes med karrieren og livet generelt. Folk som kommer hit fordi de ønsker seg barn, må være veldig ansvarsbevisste. De kommer til å oppdra og elske barna som de har lengtet etter så lenge. Så hvorfor ikke fylle verden med gode, vennlige og friske mennesker? Det er derfor jeg er her, og derfor er jeg klar til å stille opp for andre. Det er selvsagt hyggelig å få en økonomisk kompensasjon, og jeg prøver å bruke den på nyttige ting. Men kompensasjonen er ikke det viktigste, for det finnes så mangt som er mye viktigere enn penger. Det tror jeg virkelig på, og jeg prøver å bli et bedre menneske hver eneste dag.

 

For å beskytte identiteten til eggdonorene våre har alle navn blitt endret.

Pay one — get two embryo transfers!

Having questions? Ask our doctors now!

A blog by Tone Bråten family counsellor

A blog — to help you on your journey to become parents!

Our patients tell their stories



  • Willeke and Mario from Netherlands come to AVA-Peter for egg donation treatment… Enjoy this touching and sincere documentary by Jorien van Nes